Kvinnedagen; tilbake til tradisjonene?

Har vi kommet så langt i likestillingen, at vi nå tar et steg tilbake? Vil vi tilbake til hvordan våre bestemødre hadde det? Det at vi har kommet så langt er fantastisk for oss kvinner, for det gir oss valget. Men da synes jeg det blir feil når den hjemmeværende moren blir kritisert for å velge ”tradisjonelt”. At flere kvinner ønsker å være hjemme med barna, betyr det at vi reverserer likestillingsprosessen? Betyr det noe i det hele tatt? Vi har jo fremdeles en vei å gå, forskning viser at det fremdeles er store lønnsforskjeller mellom menn og kvinner som gjør samme jobb.

Selv ønsker jeg å ha det i pose og sekk; jeg har 6 års utdannelse (en bachelor i Business og Master i Human Resource Management fra England) som jeg selvfølgelig ønsker å bruke og komme med frem i business livet med. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg bor i et land hvor jeg kan være et år hjemme med barnet mitt når det kommer. Av biologiske grunner er det bare jeg i dette parforholdet, med min mann, som kan bære frem barnet vårt og amme det. Derfor så skal jeg ikke bli diskriminert i arbeidslivet fordi jeg setter barn ut i verden og tar vare på det i sitt første leveår. Men jeg er også klar over at dersom jeg med min pose og sekk holdning, vil være lenger hjemme, så vil dette sette meg bak både mine mannlige og kvinnelige kolleger som ikke velger slik som jeg. Men, jeg vil ikke bli kritisert hvis jeg velger husmorsrollen noen år når barna mine er små. At det setter meg tilbake på min egen karriere stige vil jo være mitt valg, jeg er jo klar over det.

Biologi?
Ja jeg tror det. Har sett på Harald Eia’s program Hjernevask, og jeg er enda mer overbevist nå enn før. Bare se rundt i ”blogglandia” her, hvem blogger om barn? Om interiør? Og etc..? Det er først og fremst kvinner. Fordi vi interesserer oss såpass om det at vi vil dele det med andre. Hvorfor er ikke menn like interesserte som oss i dette? Da må det være noe iboende oss mener jeg. Så hvorfor finner vi nesten ingen kvinner som er veiarbeidere og grøftegravere, og hvorfor er flertallet kvinner i omsorgsjobber? At kvinner ikke er veiarbeidere har kanskje noe med muskelmassen vår å gjøre, at den ikke er like stor (?) som mennene, men det har da noe med interesse å gjøre også. Det finnes selvfølgelig kvinner som ikke er like fisefin som meg som aldri ville stått slik og få vondt i rygg og skitt under neglene, men dog, det er ikke mange av de, og da finnes det en forklaring på dette.

Privilegerte
I vår tid er dette med kvinner og karriere opphauset; vi skal ha baller, være tøffe, sitte i styrer, ofre fritid for jobben.
Likestillingen har medført et rotterace som mange kvinner i dag går bort i fra. Vi har valget, men mange velger det ikke…

Er det noe medfødt? Jeg tror det. Jeg har venninder som er rå i business verden og som passer og trives der. Jeg har venninder som ikke synes det er ok i det hele tatt, synes det er kynisk og frarøver de kvalitetstid som de har lyst til å prioritere annerledes. Dette er vårt valg, og takk for det. Jeg synes det er flott at vi kvinner i dag har valget og at dette er blitt godtatt av samfunnet at noen prioriterer å få barn sent og har prioritert karriere (slik som jeg til nå), men det bør også godtas at kvinner ikke velger denne veien, og heller blir hjemme med barn. Om de så har økonomisk rammene for det eller ikke.

”Nå må Yssen og Simonsen skjerpe seg. Det er ikke deres oppgave å fortelle kvinnen hvordan hun skal leve livet sitt, sier Linda Cathrine Hofstad Helleland fra Høyre.”