En eller annen gang natt til søndag 8. aug våknet jeg av at jeg hadde kynner. Jeg står opp for å tisse da det bruker å hjelpe når jeg har sterke kynnere. Jeg merket da svake mensmurringer, men tenkte ikke noe mer over det da jeg har hatt dette mange ganger tidligere.
Kl 04:00 våknet jeg igjen, tisset. Da var mensmurringene litt sterkere, men ikke plagsomme. Men såpass at jeg vekket mannen min for å få litt sympati og bli strøket på korsryggen. Vi begynner å snakke om hva dette kan være. Mens murringene gir seg jo ikke. Vi konkludere med at dette ikke er fødsel, bare modningsrier….
Kl 05:00 begynner vi å lure på om kanskje dette er rier allikevel, og at fødsel har begynt. Dette er fordi jeg nå har typiske menstruasjonsmerter og jeg klarer ikke å sovne som jeg har gjordt før. Dessuten stikker det veldig i underlivet, og det var nytt for meg. Derfor ringer jeg inn til ABC klinikken og spør om de skjønner hva dette kan være. Jordmoren sier at det høres veldig ut som rier, og spør hvor lenge det er mellom hver. Dette visste vi ikke i det hele tatt, vi var så trøtte, spesielt mannen min egentlig bare ville sove, han var overbevist på at dette ikke var fødsel…. Jeg legger på telefonen, og like etterpå kommer det en rie som er vond. Dette var den første rien som var litt vond. Jeg reiser meg opp i sengen etterpå og ser at jeg blør en del. Dette tenkte jeg at er helt unormalt og sender mannen ut for å hente bilen. Jeg vil til sykehuset for å få dette sjekket.
Mannen min henter bilen, og jeg får på meg klær og skal sette meg på kjøkkenet. Jeg får en ny ri, og begynner å presse. Å himmel så deilig det var, å presse!! Det tok jo bort alt det vonde. Jeg blir rammet av ny panikk; dette er jo ikke normalt… Jeg skal jo ikke presse nå, fødselen har jo så vidt begynt!!...
Klokken er nå ca 05:30 og vi får satt oss i bilen. Jeg står imot press-riene da jeg er overbevist om at det feil å presse. Vi kjører på hvert eneste røde lys vi kommer på og ankommer ABC klinikken kl 05:50. Vel inne på fødestuen får jeg beskjed om at jeg har 9 cm åpning. Utrolig nok så skjønte jeg fremdeles ikke at det var riktig å presse, før mannen min spurte jordmoren om det var riktig at jeg presset så tidlig. Da hun svarte ” Ja nå må hun gjøre slik som kroppen hennes vil”, begynte jeg å presse alt jeg kunne. For en befrielse, og endelig følte jeg meg helt trygg.
Kl 07:26 kom tullemor ut. Jeg hadde en lang pressfase på 1,5 time, men det gikk utrolig fort, og det var ikke noe vondt. Jeg regner ikke med det er mange som kan si dagen etter at de har født, at dette kan jeg gjøre igjen… når som helst!!
Så slik kan det gå. Å føde var en fantastisk opplevelse. Det var smertefritt selv om jeg ikke hadde noen form for smertelindring. Jeg hadde så lyst til å føde i vann, men det rakk jeg ikke. Det hele gikk rett og slett for fort for meg. I papirene står det at fødselen begynte kl 04:00, og at det hele vart 3,5 time. Men for meg var fødselen bare fra vi kom til ABC klinikken til tullemor var ute, altså 1,5 time. Og for en himmelsk opplevelse det var å få denne lille bylten med sprikende armer og ben på magen. En vakker liten jente, med mammas store munn… Det var det første vi så. O lykke!!
I denne sengen fødte jeg. Med mannem min i sengen sammen med meg, som sørget for vann og kald klut til pannen. Vi kaller fødselen for "hjemmefødsel" på sykehuset. Ingen medisinsk utstyr, bare jeg, mannen, jordmor, doppler, og til slutt lille tullemor!! Mer om oppholdet vårt på ABC kommer!
