"Du skal ikke våge å glede deg til fødsel"....

Det er bare 6 uker til jeg har termin 10. august. Og jo nærmere jeg kommer fødselen, jo mer skal mennesker rundt meg fortelle meg hvor forferdelig dette her kan gå. Alt som kan gå galt, og hvor vondt det vil gjøre.

HVORFOR????? Hva er hensikten?? Hvorfor er det så viktig å fortelle skremselshistorier om fødsler til gravide kvinner? Hvorfor er det hundrevis av disse forferdelige historiene på alle chattesider og forumer / infor sider for gravide. Hva er hensikten med å vite i detalj alt som kan gå galt.

Helt siden jeg ble gravid har jeg gledet meg til fødsel. Det reflekteres i det valget jeg har gjordt, ABC klinikken, jeg gruer meg ikke til smertene i det hele tatt. Jeg vet det vil gjøre vondt, men hvorfor insisterer alle på å fortelle meg hvor GRUSOMT vondt dette vil være og at jeg vil revne i alle kroppsdeler? Spesielt unge mødre. Hvorfor vil vi hverandre så ille? Andres oppfatning av hva 'vondt' er, er mest sannsynlig annerledes enn hvordan jeg opplever smerter. Det er noe som er umulig å sammenligne. Vi blir servert skremselshistorier på sølvfat, så det virker som den mest naturlige forklaringen på hvordan fødsler skal oppleves, er med skrekk og gru og smerter herfra til helvete. Ditt livs største mareritt.

Andre jeg har kommet i kontakt med forteller om lignende opplevelse oppimot deres fødsler. Det har resultert i at de har ventet på at rier skal gjøre vondt NOK før de kontakter sykehuset, hvor de da ender opp med å føde hjemme fordi de har ventet på denne grusomt vonde fødselen som aldri kom. Jeg jobber i et firma med ambulanseansatte som kan fortelle om mange lignende historier. Jeg tror at det er like mange historier om de som ikke opplever fødsel så ille, men de hører man ikke om.

Jeg har en kollega som kunne fortelle meg at hennes fødsler har vart i 5,5 timer SAMMENLAGT (3 fødsler.) Hver gang har fødselen nesten vært over innen de har kommet seg til sykehuset. Første gang fikk hun menstruasjonssmerter i ryggen og skjønte ikke at dette var rier. Andre gang var hun forberedt på det samme, men da fikk hun ikke ryggsmerter, men en sammenhengende rie når hun våknet om morgenen som var mer vond i magen, men over på en liten stund. Tredje gang var ungen ute på et plopp. Min svigermor forteller at min mann, som er nummer 2, også kom ut med et plopp, og at hun ikke kan huske at fødselen var spesielt vond. Ut kom Magnus (min mann), han gråt ikke, fikk et klaps på rumpa, gråt litt, og derretter sov i ca 1 år. Og han var 4200 gram så han var ikke bitteliten.

Selv var jeg rundt 3200 gram, og moren min har hatt fine fødsler med både meg og min lillesøster som er 16 år yngre enn meg. Min lillesøster veide oppimot 5000 gram da hun ble født, men denne fødselen var også relativt kort og grei. Mamma ville ikke ha lystgass, og trengte ikke epidural. Jeg som var 16 år, ble med på sykehuset midt på natten, og jeg kan ikke huske at det tok så lang tid før Pernille var ute. Det var en gang på morgenen, for jeg husker jeg dro hjem når alle andre dro på skolen.

Jeg prøver fremdeles å glede meg til min fødsel. Den vil skje uansett om jeg vil eller ikke. Og det er jo det jeg gleder meg til, å bli mamma. Å få hilse på bolla som ligger inne i magen og sparker hver dag. Jeg tror og håper jeg får en fantastisk fødselsopplevelse, at jeg vil få føde i vann slik som planlagt meg min mann sammen med meg i badekaret. Jeg skal ikke jobbe mot smertene, men med de. Jeg skal fokusere på sluttresultatet, at bolle kommer ut og vi får begynne våre liv sammen!!

Ellers like jeg veldig godt denne fødselshistorien (her). Tenk så bra det kan gå!!!